John, syv år, boblet over av iver etter å fortelle hva de hadde snakket om på søndagsskolen. "Vi snakket om himmelen". forklarte han for moren og faren. "Vi skulle tegne hvordan vi tror det ser ut der. Og jeg skulle fortelle hvordan jeg tror det blir i himmelen.Jg tror det står en kjempestor, og fin engel der, med en gullbok i hånden. Og så roper han opp alle navnene:Sofia Andersson, og da må du mamma si "HER".Og så roper engelen Krister Andersson, og da sier pappa også "HER". Og så roper engelen opp Lisa og Benjamin og de sier også "HER". Til slutt roper engelen John Andersson, og da må jeg rope så høyt jeg kan så han ikke går glipp av meg, og så roper jeg "HER" så høyt jeg klarere.
Noene uker senere skjedde det som ikke få lov til å skje. En bilfører så ikke syvåringen ved fotgjengerovergangen. En time senere befant hele familien Andersson seg ved Johns seng på sykehuset, og måtte ta imot beskjeden om at Johna ikke ville overleve mye lenger. De ba og ventet, og håpet at Gud ville gripe inn, utføre et mirakel. Men ingenting hendte. Hvor befant Johns kjærlige Gud seg nå?
Like før John sluttet å puste, fikk de svarte. For de siste de høre john si var et klart og tydelig-"HER"...!
